Sliter Anbudsarbeidere Seg Ihjel?

Har vi latt våre ledere, i sin higen etter det effektive samfunn, latt oss lede ut på Hitlers motorvei? Er det å sette ut på anbud den sterkestest rett i ny språkdrakt? Viser vi like stor forakt for de svake i samfunnet som Hitlers nazister? I såfall, hvor langt er vi kommet? Hvor på veien er vi og hvor leder den? Ender den i konsentrasjons samfunn? Er det dit vi vil eller vil vi snu 180 grader rundt og kjøre tilbake der vi kom fra og prøve en annen vei?

Dette er et alvorlig problem. Det er ikke like spektakulært i sitt utrykk som bildene fra Vietnam krigen, men dette er en situasjon som skjer nå, her og den angår oss. Den er sakte i sitt vesen og tiltrekker seg ikke like mye oppmerksomhet som napalmbomber, men at det ikke er tanker fra ett annet kontinent som tar livet av mennesker på ett annet kontinent 60 år tilbake i tid betyr ikke at vi ikke skal engasjere oss og prøve å stoppe denne sakte avlivingen av våre egne rett foran øynene våre.

Spørsmålet er ikke om anbuds effektiviseringen på sikt sliter arbeidere i hjel. Svaret på det er ja. Spørsmålet vi skal stille oss selv er: skal vi la disse tankene og ideene få fortsette å ta livet av oss - sakte men sikkert? Skal disse ideene få lov til å langsomt drepe våre egne? 

Skal en forståelse av liv redusert til kroner og øre få lov til å erstatte livets kompleksitet i alle dets farger og fasetter? Eller skal vi kaste det på skrothaugen sammen med alle de andre absolutte sannhetene som viste seg å være gigantiske løgner før det tar livet av flere?


Hvorfor skal vi leve med økonomisk motiverte mord på en gigantisk skala? Har vi virkelig ikke kommet lenger?